Grunnen til at folk ikke ber om hjelp

Da Erna Solberg holdt sin første nyttårstale for seks år siden, hadde hun stort sett nøyaktig det samme å komme med som i år – en tannløs og ansvarsfraskrivende oppfordring til folk som sliter psykisk, om å be om hjelp. Da skrev jeg en tekst om en kompis som ble sendt hjem fra psykiatrisk akuttmottak på Vinderen ikke én, men to ganger etter å knapt ha overlevd uten hjerneskade etter å ha hengt seg i stua før jul, og jeg etterlyste noe mer håndfast fra regjeringa og statsministeren.

Bent Høie påstår fremdeles hardnakket at regjeringen har satset på psykisk helse, selv om fagfeltet og eksperter sier det motsatte, og regjeringen prøver fremdeles å holde liv i et slags eventyr om at kuttene de gjør i støtte til uføre, ramponaden av AAP og totalslakten av lavterskeltilbud innen psykisk helse ikke har noen negativ effekt. Tro det den som vil. Jeg vet ihvertfall at jeg personlig ikke ble friskere av å bli hundset med og kjefta på og få strømmen kutta i desember, men det er vel fordi jeg har dårlig innstilling.

Jeg er usigelig lei av å gjenta dette, men en gang til for de på bakerste rad: Grunnen til at folk ikke ber om hjelp når de sliter psykisk, er at vi har laget et system som funker så dårlig at ingen tror på at det er hjelp å få.

La meg forklare hvordan dette fungerer når det fungerer etter planen: Du går til fastlegen din og forteller at du sliter psykisk. I mange tilfeller betyr dette at du er på et punkt hvor du merker at du ikke får til å gjøre det du skal og vil i livet, og det er en viss sjanse for at du ikke føler deg veldig full av selvtillit og overskudd. Fastlegen din, som forhåpentligvis er en grei og flink person som vil deg vel, vet nå at det hun kan tilby deg, er en utskrift med hundre navn og telefonnummer til psykologer som du skal kontakte og prøve å få time hos. Hun vet også at de aller fleste har så fulle hender at du kommer til å få blankt avslag, at veldig mange av dem sier blankt nei dersom du har hatt befaring med rus på noe vis, og at de som er igjen, gjerne har ventetid på opptil et år. Og fordi psykisk helse er så innmari personlig, er sjansen for at du finner en psykolog som fungerer for deg på første forsøk, ikke akkurat kjempestor.

Dette er altså den «riktige» måten å få hjelp når alt fungerer som det skal. Å be folk som er på sitt minst ressurssterke om å gå inn i en absurd prosess hvor de skal oppføre seg som jobbsøkere i nedgangstider og skrive personlig utleverende brev for å vurderes av en lang rekke ukjente psykologer for å – om de har flaks – kanskje få hjelp flere måneder fra nå, det er som å si til folk som har brukket begge beina at for å få hjelp, så må de først trene seg opp til å ikke bare å løpe, men å vinne et maraton. Hvem faen fant på dette her?

Jeg fikk den telefonkatalog-blekka første gang for tjue år siden, og jeg har aldri kommet meg gjennom den prosessen. Jeg har prøvd både når jeg har vært frisk og når jeg har vært syk, og – om jeg så sier det selv – jeg er en jævel på å skrive frierbrev.

Når dette er måten det skal fungere på under optimale omstendigheter, er det kanskje ikke så rart at manges møte med det psykiske hjelpeapparatet skjer under mindre enn optimale omstendigheter. At mange først tar den nødvendige kontakten når alt er gått i grus og verden har falt sammen. Jammen godt at vi har kuttet ut alt som minner om ambulerende psykiske tjenester og lavterskeltilbud! Det finnes ikke engang en offentlig telefontjeneste du kan ringe om du sitter med kniven mot pulsåra og trenger noen å snakke med! Alle telefonnumre som har blitt nevnt etter nyttår, er ideelle organisasjoner som drives av frivillige.

Når man så havner på legevakta fordi sykdommen inni har manifestert seg utenpå, så blir altså folk sendt hjem fra psykiatrisk akuttmottak med repmerker rundt halsen eller med nysydde håndledd.

Denne skrekkhistorien har jeg hørt så mange ganger nå at ingen får meg til å tro at det handler om hendelige uhell lenger. Det handler om et apparat som er så skvisa at de ikke har mulighet til å oppfylle oppgaven sin, som altså er å passe på deg når du har akutt behov for det.

Så beklager, Erna. Du kan få stå med bekymret mine i nyttårstalen og snakke om at vi må bli flinkere til å be om hjelp når du har gjort noe for å sørge for at de som ber om hjelp, får hjelp når de ber om den. Jeg holder ikke pusten.